Søker et hjem

I det siste har jeg tenkt en del på hva et hjem er. Før, i mitt tidligere liv, mente jeg at “hjem” er et sted jeg bærer med meg hvor enn jeg går. At “hjem” er noe av det som gjør meg til meg. Det høres vagt ut, men jeg skjønner hva jeg mener.

Jeg har ikke helt gått vekk fra den tankegangen, men siden august har jeg bodd (som i: hatt en koffert med klær og noen bøker) fem steder. Fem! Jeg føler meg rotløs og mye av den følelsen kommer av at jeg ikke har tingene mine rundt meg. For jeg har fått et materialistisk aspekt ved min definisjon av et hjem. Et hjem har blitt et sted der bøkene mine står i bokhyllene og klærne mine har en skuff å ligge i. Et sted jeg har kjente ting rundt meg, i stedet for noen andres. Ting som er mine. Som jeg har valgt.

Et hjem er også et sted å slappe av, bruke noen timer på middag eller lage kaffe på Bialettikannen. Og det har jeg hatt. Men det føles ikke nok. Lenger. Jeg søker tryggheten i det kjente. Tryggheten i det som er mitt.

Jeg har tapt fire budrunder og en forkjøpsrunde. Boligmarkedet er totalt vilt og jeg har (dessverre, kanskje) ikke betalingsvilje for en ettroms til 1.6 millioner. Jeg sier til meg selv at en dag blir det min tur til å vinne budrunden. Jeg tvinger meg til selv til å tro på det. I mellomtiden blir jeg husløs 1.3 og frem til da må jeg leve med lyden av ballbinge utenfor vinduet, en fremmed seng, postkasse med andres brev og angst for hver flekk jeg lager på noen andres hvite fliser.

Eit lite bu er betre enn inkje, heime er kvar mann herre.
- fra Håvamål