Mitt liv i bøker

Jeg resirkulerer et innlegg jeg skrev på Londonbloggen min i vår, i håp om at noen lesere vil fortelle om bøker som har vært viktige for dem. Ikke vært sjenert!

Det er faktisk Verdens bokdag lørdag og BBC feirer blant annet med serien “My life in books” med Anne Robinson, selve “Weakest link”-heksen, hvor to kjendiser forteller om bøker som hadde betydd mye for dem i forskjellige livsfaser. Inspirert som jeg lett blir av bokprat, kommer jeg med min egen liste:

Barndom
Bok: “Danny og den store fasanjakten” av Roald Dahl
Danny har en far som smiler med øynene, aldri munnen. En fantastisk far som lærer ham å lage luftballonger og å ta fra hverandre og sette sammen igjen en hel bil. Faren til Danny går på hemmelige fasanjakter i skogen til den lokale rikingen og en dag oppdager Danny en ny og genial måte å fange  fasanene på uten at skogvokterne merker det. Etter et par dagers forberedelser drar de inn i skogen i ly av mørket og håper på det beste.

Jeg har denne boka i bokhylla på Storo, den utgaven med rød marihøne fra bokklubben på baksiden. Historien gjorde meg oppstemt hver gang jeg leste den, for Roald Dahl formidlet magien i barndom og eventyr. Og den tryggheten faren er for Danny har min egen far vært for meg.

Fjortis
Bok: “Ringenes Herre” av J.R.R Tolkien
Egentlig er jeg mot å oppsummere en bok på 1000 sider i en setning, men; Frodo arver en magisk ring fra onkel Bilbo, og gjennom tre tykke bøker leder den ham på en vill reise til Dommedags berg for å ødelegge den før fienden Sauron får fatt i den.

Etter å ha ønsket meg boken lenge, og bygget opp forventningene med “Hobbiten”, fikk jeg tre tykke bøker til jul et år og jeg hadde nesa knapt oppe fra sidene på flere uker. Jeg leste i friminuttene på skolen og i smug i timene. Nå har jeg lest den så mange ganger at jeg har slitt ut flere pocketeksemplarer fordi jeg drar den med meg over alt i vesken min. Det er en kosebok som jeg kan slå opp i alt ettersom hva jeg føler for, sagaer om alver, storslåtte kriger, hjemlige Hobbitun, side opp og side ned med naturbeskrivelser… Jeg blir aldri lei.

Noen utvalgte voksenbøker

1. “A fine balance” av Rohinton Mistry. Denne boken er grusom og vakker på en gang. Det er en av de beste leseropplevelsene jeg noen sinne har hatt, men en historie så brutal at den river tak i hjerterøttene dine. Handlingen er satt i India i den turbulente turbulente perioden med Indira Ghandi og er om to skreddere som drar til byen for å jobbe, menneskene de møter og damen de ender opp med å bo hos. Språket er så rikt og beskrivende at jeg nesten kan sverge på at jeg har kjent duften av India. En bok som setter dype spor, og skremte meg vekk fra tunge bøker noen år, men som jeg er utrolig glad for at jeg leste.

2. “Persuasion” av Jane Austen. Jeg forelsket meg i “Pride & Prejudice”, og Colin Firth som Mr. Darcy i BBC miniserien, aller først. Den boken ledet meg inn i resten av Jane Austens forfatterskap. “Persuasion” hørte jeg først en ferie i Frankrike hvor jeg, etter å ha lest gjennom alle bøkene jeg hadde tatt med, endte opp med å okkupere mors lydbok. Det er en inderlig og sart historie om Anne Elliot, “the daughter of a spendthrift baronet”,og Captain Wentworth som forelsket seg som veldig unge, blir splittet og 7 år senere er som fremmede for hverandre. Det er historien om deres vei tilbake til hverandre. En nydelig bok, full av de skarpe karakterobservasjonene Jane Austen er ekspert på. Jeg tror jeg må en tur til Bath på helgeutflukt bare på grunn av denne juvelen av en bok.

3. “Aunts aren’t gentlemen” av P.G. Wodehouse. Jeg har hatt dilla på historier om Jeeves&Wooster noen år nå, og akkurat denne er vel den jeg har ledd høyest av. Jeg ler sjelden høyt av bøker, men Wodehouses finurlige språk og karakterer gjør at det skjer stadig oftere. Jeg skal ikke røpe for mye av plottet, men Woosters tanter, Aunt Dahlia og Aunt Agatha, lager problemer for ham, som vanlig, og hesteveddeløp, stjeling og tilbakelevering av katter og Woosters stadige forlovelser (med damer som ganske enkelt informerer ham om at de er hans for alltid) lager en forviklingskomedie av de store.

Bare ett (*kremt*) eksempel på Wodehouse’s språk; Madeline Basset, forlovet med Gussie Fink-Nottle i godvær, beskrives av Wooster som “a pretty enough girl in a droopy, blonde, saucer-eyed way, but not the sort of breath-taker that takes the breath” og kommer selv med gullkorn som ”the stars are God’s daisy chain” og ”every time a fairy blows its wee nose a baby is born“.

Hvordan ville din liste sett ut?