Kokkecrush

Jeg er egentlig mot å blande norsk og engelsk i et nyord, men dere overlever vel. Jeg har nemlig en tendens til å bli opphengt i middelaldrende, britiske kjendiskokker. Ikke alle, vel og merke. Gordon Ramsay is not my cup of tea, for å si det sånn. Kanskje det er rynkene? Highlights i håret? Sinnataggsyndromet? Men både Simon Hopkinson, kalt kokkenes kokk, og Nigel Slater er på listen. Ingen av dem er direkte billedskjønne, men begge lager mat og elsker det.

Jeg har aldri vært opphengt i Nigella Lawson eller britenes elskede Delia, selv om de begge virker mer jordnære og mer på nivå med hva man klarer å lage hjemme. Sophie Dahl er et hederlig unntak, som nevnt i en tidligere post.

Opphengtheten er av det sunne slaget. Tror jeg. Jeg leter opp videoer på Youtube, kjøper kokebøkene og stråler like lykkelig mot tv-ruten når de kommer på som en fjortisgutt som ser Angelina Jolie. Hvis jeg hadde møtt dem på gaten hadde jeg nok ikke beveget en muskel, men høyst sannsynlig blitt skuffet over hvor mye mer middelaldrende de ser ut uten tv-sminken.

Er jeg den eneste som har favoritter blant tv-kokkene? Noen som ikke får nok Gordon Ramsay eller hun derre på God morgen Norge?

Her er et par smakebiter:

(Legg merke til hvor mange ganger Hr. Hopkinson nevner moren sin! *fnis*)

Søker et hjem

I det siste har jeg tenkt en del på hva et hjem er. Før, i mitt tidligere liv, mente jeg at “hjem” er et sted jeg bærer med meg hvor enn jeg går. At “hjem” er noe av det som gjør meg til meg. Det høres vagt ut, men jeg skjønner hva jeg mener.

Jeg har ikke helt gått vekk fra den tankegangen, men siden august har jeg bodd (som i: hatt en koffert med klær og noen bøker) fem steder. Fem! Jeg føler meg rotløs og mye av den følelsen kommer av at jeg ikke har tingene mine rundt meg. For jeg har fått et materialistisk aspekt ved min definisjon av et hjem. Et hjem har blitt et sted der bøkene mine står i bokhyllene og klærne mine har en skuff å ligge i. Et sted jeg har kjente ting rundt meg, i stedet for noen andres. Ting som er mine. Som jeg har valgt.

Et hjem er også et sted å slappe av, bruke noen timer på middag eller lage kaffe på Bialettikannen. Og det har jeg hatt. Men det føles ikke nok. Lenger. Jeg søker tryggheten i det kjente. Tryggheten i det som er mitt.

Jeg har tapt fire budrunder og en forkjøpsrunde. Boligmarkedet er totalt vilt og jeg har (dessverre, kanskje) ikke betalingsvilje for en ettroms til 1.6 millioner. Jeg sier til meg selv at en dag blir det min tur til å vinne budrunden. Jeg tvinger meg til selv til å tro på det. I mellomtiden blir jeg husløs 1.3 og frem til da må jeg leve med lyden av ballbinge utenfor vinduet, en fremmed seng, postkasse med andres brev og angst for hver flekk jeg lager på noen andres hvite fliser.

Eit lite bu er betre enn inkje, heime er kvar mann herre.
- fra Håvamål

Tilbake. I hvert fall litt.

Lenge siden sist. Skriveinspirasjonen er visst det første som svikter når jeg ikke har et sted å bo. Korreksjon: når jeg ikke har et skap å ha klærne mine i. For seng har jeg. Og et kjøkken. I hvert fall der jeg bor akkurat nå. Håper inderlig jeg vinner en budrunde snart.

Over tid har dette blitt mer en matblogg enn noe annet. Fine lille bloggen min som har overlevd i flere år. Jeg kommer til å fortsette å fortelle om mine kokkeleringseventyr. Matlaging fra bunnen av har tross alt blitt en ganske stor del av meg etter hvert.

For nå, la meg introdusere Miss Dahl. Jeg kjøpte kokeboken hennes (Miss Dahls Voluptious Delights) i fjor og ble bergtatt av den sunne maten som likevel var trøstende og rikelig. Lørdag for et par uker siden lagde jeg skikkelig engelsk helstekt kylling med rotmos og saus til, etter hennes oppskrift, og jeg var mett og fornøyd i flere dager etterpå. Frøkenen har et matlagingsprogram i Storbritannia, og heldigvis fant jeg deler av det på youtube (men ikke kyllingoppskriften, altså). Kos deg!

Lasagne

Dagens lasagne

Jeg elsker lasagne. Jeg elsker å bruke flere timer på å lage den fra bunnen av og hvor forskjellige den blir fra gang til gang siden jeg aldri bruker oppskrift på annet enn bechamelsausen. Det er skikkelig comfort food og spesielt perfekt på kalde oktoberkvelder som denne.

I kveld lagde jeg tidenes beste lasagne, så jeg bare må dele “oppskriften”.

“Oppskrift”

1 løk
3 fedd hvitløk
En dæsj oksefond i 2 dl vann
En dæsj rødvin
2 bokser hermetiske pæretomater med basilikum og oregano
1 pakke lammekjøttdeig
2 ss smør
2 ss mel
litt under 5 dl melk
lasagneplater
revet ost

Fremgangsmåte
Hakk løken og stek den myk med litt pepper. Tilsett finhakket hvitløk og stek litt til. Tilsett fond og en dæsj rødvin og la det koke skikkelig inn. Tilsett tomatene og la det koke under lokk. Stek kjøttdeigen med litt pepper og tilsett den ferdige kjøttdeigen til tomatsausen. Sett stekeovnen på 200 grader mens kjøtt&tomatsausen bobler litt. Varm melken med litt salt til den koker og ta den så av plata. I en egen kjele smeltes smøret på lav varme, tilsett melet og la det boble i to minutter. Tilsett den varme melken og visp kraftig. La sausen koke i ett minutt. Legg kjøtt&tomatsaus, bechamelsaus og lasagneplater lagvis i formen. Stek i 20 minutter, tilsett osten og stek til den smelter før du setter på grillen et par minutter. Voila!

Oppskriften på bechamelsausen er fra Julia Childs “Mastering The Art of French Cooking“.

Mitt liv i bøker

Jeg resirkulerer et innlegg jeg skrev på Londonbloggen min i vår, i håp om at noen lesere vil fortelle om bøker som har vært viktige for dem. Ikke vært sjenert!

Det er faktisk Verdens bokdag lørdag og BBC feirer blant annet med serien “My life in books” med Anne Robinson, selve “Weakest link”-heksen, hvor to kjendiser forteller om bøker som hadde betydd mye for dem i forskjellige livsfaser. Inspirert som jeg lett blir av bokprat, kommer jeg med min egen liste:

Barndom
Bok: “Danny og den store fasanjakten” av Roald Dahl
Danny har en far som smiler med øynene, aldri munnen. En fantastisk far som lærer ham å lage luftballonger og å ta fra hverandre og sette sammen igjen en hel bil. Faren til Danny går på hemmelige fasanjakter i skogen til den lokale rikingen og en dag oppdager Danny en ny og genial måte å fange  fasanene på uten at skogvokterne merker det. Etter et par dagers forberedelser drar de inn i skogen i ly av mørket og håper på det beste.

Jeg har denne boka i bokhylla på Storo, den utgaven med rød marihøne fra bokklubben på baksiden. Historien gjorde meg oppstemt hver gang jeg leste den, for Roald Dahl formidlet magien i barndom og eventyr. Og den tryggheten faren er for Danny har min egen far vært for meg.

Fjortis
Bok: “Ringenes Herre” av J.R.R Tolkien
Egentlig er jeg mot å oppsummere en bok på 1000 sider i en setning, men; Frodo arver en magisk ring fra onkel Bilbo, og gjennom tre tykke bøker leder den ham på en vill reise til Dommedags berg for å ødelegge den før fienden Sauron får fatt i den.

Etter å ha ønsket meg boken lenge, og bygget opp forventningene med “Hobbiten”, fikk jeg tre tykke bøker til jul et år og jeg hadde nesa knapt oppe fra sidene på flere uker. Jeg leste i friminuttene på skolen og i smug i timene. Nå har jeg lest den så mange ganger at jeg har slitt ut flere pocketeksemplarer fordi jeg drar den med meg over alt i vesken min. Det er en kosebok som jeg kan slå opp i alt ettersom hva jeg føler for, sagaer om alver, storslåtte kriger, hjemlige Hobbitun, side opp og side ned med naturbeskrivelser… Jeg blir aldri lei.

Noen utvalgte voksenbøker

1. “A fine balance” av Rohinton Mistry. Denne boken er grusom og vakker på en gang. Det er en av de beste leseropplevelsene jeg noen sinne har hatt, men en historie så brutal at den river tak i hjerterøttene dine. Handlingen er satt i India i den turbulente turbulente perioden med Indira Ghandi og er om to skreddere som drar til byen for å jobbe, menneskene de møter og damen de ender opp med å bo hos. Språket er så rikt og beskrivende at jeg nesten kan sverge på at jeg har kjent duften av India. En bok som setter dype spor, og skremte meg vekk fra tunge bøker noen år, men som jeg er utrolig glad for at jeg leste.

2. “Persuasion” av Jane Austen. Jeg forelsket meg i “Pride & Prejudice”, og Colin Firth som Mr. Darcy i BBC miniserien, aller først. Den boken ledet meg inn i resten av Jane Austens forfatterskap. “Persuasion” hørte jeg først en ferie i Frankrike hvor jeg, etter å ha lest gjennom alle bøkene jeg hadde tatt med, endte opp med å okkupere mors lydbok. Det er en inderlig og sart historie om Anne Elliot, “the daughter of a spendthrift baronet”,og Captain Wentworth som forelsket seg som veldig unge, blir splittet og 7 år senere er som fremmede for hverandre. Det er historien om deres vei tilbake til hverandre. En nydelig bok, full av de skarpe karakterobservasjonene Jane Austen er ekspert på. Jeg tror jeg må en tur til Bath på helgeutflukt bare på grunn av denne juvelen av en bok.

3. “Aunts aren’t gentlemen” av P.G. Wodehouse. Jeg har hatt dilla på historier om Jeeves&Wooster noen år nå, og akkurat denne er vel den jeg har ledd høyest av. Jeg ler sjelden høyt av bøker, men Wodehouses finurlige språk og karakterer gjør at det skjer stadig oftere. Jeg skal ikke røpe for mye av plottet, men Woosters tanter, Aunt Dahlia og Aunt Agatha, lager problemer for ham, som vanlig, og hesteveddeløp, stjeling og tilbakelevering av katter og Woosters stadige forlovelser (med damer som ganske enkelt informerer ham om at de er hans for alltid) lager en forviklingskomedie av de store.

Bare ett (*kremt*) eksempel på Wodehouse’s språk; Madeline Basset, forlovet med Gussie Fink-Nottle i godvær, beskrives av Wooster som “a pretty enough girl in a droopy, blonde, saucer-eyed way, but not the sort of breath-taker that takes the breath” og kommer selv med gullkorn som ”the stars are God’s daisy chain” og ”every time a fairy blows its wee nose a baby is born“.

Hvordan ville din liste sett ut?

Jeg har blitt eldre

I dag er det bursdagen min. Jeg er alltid barnslig glad på bursdagene mine. I år er intet unntak. Jeg tar gledestrålende imot gratulasjoner og jublet da jeg fikk kake i lunsjen.

Jeg er 31 år gammel i dag. Det er helt fint. 29 var verre. 30 var absolutt ikke noe problem. Men jeg har merket én spesielt stor forskjell mellom 20- og 30-åra; jeg blir stadig tryggere og sikrere, og det aksellererer stadig. Spesielt det siste året, med Londonopphold og store omveltninger, merker jeg at har satt spor i hele meg. Jeg reagerer annerledes, modnere, og er tryggere på hva som er viktig og rett for meg. Jeg hadde ikke gått tilbake i tid for 100 millioner kroner. Dette er deilig.

Det er noe godt i å bli eldre. Jeg liker kråketærne som har begynt å vise seg, for hvem vil ikke ha fysiske bevis på mye smil og latter? Jeg har det bedre med meg selv når jeg klarer å kontrollere egen tankegang i større grad. Mindre internt drama. Og jeg er trygg på at jeg har gode instinkter om hva som er bra for meg. Jeg føler meg faktisk friere enn noen sinne. 31 kan anbefales.

I kveld skal jeg bare henge med virkelig gode venner og spise hønsesuppe. Ah.

Lesverdige lenker lusker lumskt

Jeg har tatt litt av med StumbleUpon i det siste og oppdaget mange, nye interessante verdensvevsider. Her er et lite utvalg:

Oppskrifter

Pai i Norgesglass
Coq au vin (utprøvd og godkjent)
Kitchen Boss

Interiør

DwellingGawker
Liten viktoriansk hytte
Fantastiske bokhyller

Moro/kaste bort tid

Dear Girls Above Me
Pinterest 
Hello Kitty Hell

Helt til sist, for alle oss som elsker unyttig kunnskap; nye episoder av QI er lagt ut på Youtube.

Og aller, aller sist litt Lea Michele og Matthew Morrison:

 

 

 

 

 

 

 

 

TV-slave

Jeg vokste opp med en kanal og alt i svart-hvitt. Jeg husker at hele familien satt og så på prøvesignalet til TV2 de siste minuttene før den første sendingen og hvor sur broren min ble da jeg, lei av å vente, svitsjet over til NRK ti sekunder før sendingen startet. Jeg hørte klassekamerater snakke om “Casino” og “Reisesjekken”, men det var så fjernt, så fjernt. Jeg tror faktisk jeg fikk sett begge programmene en gang eller to under besøk, men sjarmert av Helge Hammelow Bergs bart ble jeg aldri. Det man ikke har, higer man mest etter, og senere har jeg tilbragt mange timer med kabel-TV. Og nå har jeg plutselig fått tilgang på getboks med opptaksfunksjon. Timer med serier og filmer ligger klare for en ledig stund. Farlig. Herlig.

Jeg har alltid likt å se på TV. Jeg klarer helt fint å gå glipp av ting , og husker aldri når yndlingsprogram går, men for meg er TV-titting avkopling. Jeg ser ikke hva som helst, heller, så det er nok misvisende å kalle meg “slave”, men jeg kommer ikke unna at TV og jeg er venner. Distraksjon, avkopling, hjernesmelting.

How I Met Your Mother og The Big Bang Theory har vært to av yndlingseriene mine noen år nå. Det er mye å kjenne seg igjen i med intellektuell ironisk snobbing, nære vennegjenger, stampub og mye øl. Thirty-somethings som prøver å finne sin plass i verden, arbeidslivet og i parforhold. I can relate. Jeg ler sjelden høyt av komiserier, og spesielt ikke når skaperne åpenbart har planlagt at jeg skal le (noe trass involvert), men her er et par eksempler på scener jeg har ligget krøket av:

Begynne på nytt

For en drøy måned siden sendte jeg 13 kg bøker med posten og rundt førti kilo klær med flyet og kom tilbake til Oslo, uten jobb, uten bolig. Siden har jeg vært valgkampmedarbeider, innleid konsulent og slabbedask. Ja, og så har jeg fått ny jobb som prosjektleder for 4H med oppstart 10.10.

Sommeren har vært lang, rar og grå, men høsten tegner til å bli varm, klar og fylt av det gode og det kjente. Jeg trenger det nå. Oslo har ønsket meg “velkommen hjem” og London virker allerede langt borte i en annen tid.

Skrivekløen er tilbake. Her er jeg.

Litt lite som skjer om dagen

Eller… egentlig skjer det masse. Men jeg har opprettet en ny blogg for det. Bli med over til anneilondon.wordpress.com en stund, så kommer jeg sikkert tilbake hit etter hvert.